Min stil

Så lenge vi har flyttet ofte, har jeg skiftet stil med hver leide leilighet. Det første kjøpet med mangeårsperspektiv er en mulighet til å utvikle min egen stil, selv om vi slett ikke kjøper alt nytt. Så første skritt er kanskje å begynne å tenke over hva som er fellesnevner for tingene jeg liker. Allerede et par dager ut i bloggen ser jeg jo at her er det mye blått og hvitt, og mye treverk. Men samtidig er her mye sukkertøyfarger (som kommer i hus med J&J) så noen fundamentalistisk stil med marinetema og GANT-stjerner er utelukket (egentlig tror jeg ikke det er der jeg hører hjemme selv heller).

Treverket er stort sett solide furumøbler som tåler å skrus fra hverandre for hver flytting. De er ikke buedt og utskåret nittitallsromantikk, men praktiske møbler med rette vinkler og enkle uttrykk. Enkle firkanter som kunne passe bra i et modernistisk eller funkis-inspirert hjem, hvis jeg hvitmaler dem. Og med unntak av spisebordet og setet på jærstolene har jeg lyst til å male eller lasere alt sammen: Bokhyller, skrivepult, senger og bord.

Og selv om jeg ikke vil forplikte meg til noe minimalistisk eller shabby chic helhvitt, synes jeg godt disse møblene kan få gli inn i bakgrunnen.

For noen få år siden, sist vi flyttet langt og byttet ut mye, hadde børstet stål vært populært en stund og fantes hos alle lavprisbutikkene. Spesielt på kjøkken og bad hadde vi mye stål i småting som bokser, knagger og såpedispensere. Men selv om alt var relativt nytt og i orden, har jeg gradvis brukt tid og penger på å bytte dem ut igjen. Såpedispensere med glass og keramikk som går i oppvaskmaskinen når de innimellom trenger vask, boksene med emalje som til og med treåringen klarer å tørke av og knaggene med vedlikeholdsfritt tre. Bare vannkokeren må fortsatt pusses hver uke for å se ren ut. Børstet stål skal jeg ikke ha, og siden tanken poppet opp i hodet mitt: Jeg skal ikke ha dobbelt kjøleskap med isbitmaskin og vanndispenser heller.

Som nevnt vil jeg ha det aller meste hvitt på kjøkkenet, ispedd muntre farger som kvikker oss opp om morgenen (på late søndager spiser vi ute eller i stuen). Badet kan også være hovedsaklig hvitt, det passer greit sammen med IKEA-badekars-turkis og rosa badeleker (Neste gang vi flytter, vil jeg ha eget baderom til mor og far. Men det får komme i en egen blogg om mange år). Men når jeg sier at jeg vil ha mye hvitt, er det fortsatt langt igjen til "living white." Her finnes verken perlemor eller sandpusset antikk, og det er ikke snakk om å bytte ut bruksgjenstander eller gamle bilder på grunn av fargen.

Stua jeg har nå, gjør spede tilnærmelser til shabby chic, når jeg blander friske blomster og romantiske lysestaker sammen med slitte studentmøbler og gammelt treverk. Og jeg har fortsatt en hang til barokke og gotiske ornamenter, perler og hauger med puter. Den mest alvorlige kollisjonen i interiøret nå, er nok mellom de rene linjene i møblene og krusedullene i impulskjøp som billedrammer, småduker og blomsterpotter.

Men er dette et tegn på at krusedullene er stilen min? Jeg tror ikke det. Jeg tror heller de er et kompromiss mellom interessen for form og et budsjett som betyr at jeg velger fra utvalget i kjedebutikkene - og akkurat som når jeg kjøpte stål for noen år siden, er det søte ornamenteringer nå. Det som er felles for begge periodene, er at jeg velger det i utvalget som har de mest spennende formene: Stålboksene mine hadde ofte messingknotter eller valsemønstre, blomsterpottene har kalligrafiske eller organiske mønstre. I en kasse som ikke ble pakket ut sist vi flyttet, har jeg pakket ned pressede glassflasker fra den gang resirkulert glass var nytt og spennende...