Furu

Etter en kort stund med interiørblog-surfing, ser det ut som jeg er en av svært få. Men noen må si det: Jeg liker ubehandlet furu.

I hvert fall er gjør-det-selv-fantastene enig med meg i at det er et godt utgangspunkt for pussing, tilsaging og maling. Heltre furu gir møbler som er både billige og solide, de tåler flytting godt og kan tilpasses etter hvert som rommet ellers endres.

Her vi bor nå, er det mye 40 år gammel furu. Den er blitt lutet en del ganger, men uten at den har et tydelig lutet preg. Den er absolutt ikke hvit, men mer gyllen. Og det er klart jeg ser at mye gulnet furu gjør det vanskelig å få rommene lyse og luftige. Innredningen krever mye av både lys og fargevalg, og skulle jeg bodd her lenger, ville jeg lutet alt mye lysere. Når vi flytter, kommer jeg til å male ganske mange av de gamle furumøblene våre, også.Avhengig av alder varierer fargene for mye, og det blir rotete med for mye av selv et såpass diskret "mønster" som kvistene i furu. Salongbordet og kommoden har allerede fått et strøk grunning og har en periode som "shabby" til jeg bestemmer meg for finnish.

Men jeg er fortsatt glad i utseendet på furu. Spesielt liker jeg spillet i treverket når det får spille ut over lange flater som et rekkverk eller en hel bordplate (furu er forresten et supert underlag for baking). Og når jeg kikker på nye møbler, vi trenger blant annet klesskap og nye spisestuestoler, faller jeg fortsatt ofte for furu.

Lurer på om jeg skal vurdere grønnsåpede furubenker på kjøkkenet?